Vår historie startet så smått for over 100 år siden. Fra den spede start og fram til i dag har det skjedd mye, vært en enorm utvikling, og det har vært mange hendelser verdt å huske på. Her kan du lese om noen av dem, og litt av vår historie.
Strømforsyning i Øystre Slidre
I 1907 ble det strømforsyning i Øystre Slidre kommune, da Valdres Skiferbrudd så seg tjent med å skaffe ekstra energi for å effektivisere arbeidet i gruver og uteanlegg.
I den anledning, og med det formålet, ble Storefoss kraftstasjon for første gang satt i drift i 1907. Her ble det produsert langt mer kraft enn det Skiferbruddet hadde behov for, og derfor kunne overskuddet deles med lokalbefolkningen. Det var i første omgang de som bodde langs leia på en mils strekning gjennom Rogne som fikk tilgang på strøm fra Øystre Slidre kommunale Kraftlag.
En formell stiftelse ble imidlertid ikke opprettet før Storefoss hadde vært i drift i 10 år. Samtidig ble det inngått en kontrakt på leveranse av 75 kilowatt strøm. Den første tida skal styret i Øystre Slidre kommunale Kraftlag visstnok ha bestått av kun tre menn.
Kvitvella blir bygget og tatt i bruk
Fire år senere, i 1911, blir det sagt at Kvitvellaverket på Fagernes ble bygget. I 1922 skal verket ha blitt bygd om slik at ytelsen kunne komme opp i 250 kilowatt.
I 1924 ble de første elektriske lampene tent på Fagernes, og det ved hjelp av kraft fra Kvitvella kraftstasjon. Det var de lokale gründerne gullsmed Gullhagen og tannlege Kjær som var pådrivere og initiativtakere for Kvitvella og strømforsyninga i bygda, og verket ble drevet på privat basis. Da lampene tentes, samla folket seg rundt for å oppleve sensasjonen.
Konsesjon på regulering av Strandefjorden – Faslefoss
Ordføreren i Nord-Aurdal ivra sterkt for å ta i bruk den store ressursen i Begna og la den komme til nytte.
To år etter at den første konsesjonen på reguleringa av Strandefjorden ble gitt, i 1916, ble det sendt søknad om ervervelse av Faslefossen. Søknaden gikk gjennom samme år og anleggsarbeidet kunne settes i gang. De neste årene skulle prosjektet møte på flere hinder, da tunnelen ikke ble lang nok før ting gikk i stå, selskapet oppnådde ikke den konsesjonen de hadde regnet med, og ble senere oppløst. Staten overtok dermed fallrettighetene, og de kommende årene var det stort sett stillstand i Faslefoss.
I 1931 kom gründer Ole Løkken på banen sammen med skipsrederen Harald Stange, og de startet opp A/S Faslefoss Elektrisitetsverk og fikk leie Kvernfallet i Fasle.
Folk var i beit etter kraft både i Skrautvål, Ulnes, Svennes, Leira og Fagernes, så det var ikke mangel på kraftkjøpere. Faslefoss I med en fallhøyde på 14 meter, sto driftsklar i 1933 med en kapasitet på 450 kilowatt.
Fortsatt var det behov for mer kraft, og dermed ble også det vestre elveløpet tatt i bruk. Her var det en fallhøyde på 20 meter og god vanntilgang.
Det stoppa ikke ved to kraftstasjoner i Fasle, for det var flere fossestryk som kunne nyttes. Planlegginga starta i 1941, men i krigstid var det ikke lett å få tak i det som trengtes. Faslefoss III var klar i 1948, men kraftstasjonen kom aldri til å innfri til forventningene.
Senere var tiden inne for å bygge Faslefoss IV. På dette tidspunktet hadde Oppland fylkes elektrisitetsverk tatt over som operatør. Likevel ble det forhandlet frem en avtale som innebar sterk lokal deltakelse, og det sikret en årsleveranse til Valdres-bygdene på hele 11 GWh.
Skrautvål – en energisulten bygd
Folket i Skrautvål skal ha vært tidlige på, og i en protokoll fra generalforsamlingen som fant sted 7. januar 1928, kan man lese et 12 år gammelt sitat som viser at elektrisitet til bygda var et gryende tema allerede da. Ønsket var å bruke jaktinntekter på noe som kunne gagne hele bygda, men på dette tidspunktet var det ikke klart hva man skulle bruke pengene på. Først i 1922 blir det foreslått at man skal bruke penger på å skaffe bygda strøm, og i et sitat fra 1926 kommer det fram en enighet om at de oppsparte midlene og jaktinntektene skal gå til lys og kraft i bygda så fort anledningen melder seg og det vil være mulig med kraftleveranse. Man antar at det komiteen som møttes i 1928 som innledet kraftlagsepoken i Skrautvål. Året etter startet prosjektet for alvor, og i løpet av de neste 10 årene ble krafta tilgjengelig for de i bygda som ville ha.
Det første samarbeidet
En samarbeidsvilje rundt kraftforsyning kan vi se allerede på 20-tallet. Det var nemlig dårlig med energikilder i Vestre Slidre, så øystreslidringene tok på seg jobben med å forsyne folket på vestsiden med strøm rundt 1927. Denne avtalen ble formulert i en detaljert kontrakt som sa at Øystre Slidre kommunale lysverk skulle levere 100 kilowatt til Vestre Slidre. Leveringspunktet var her mellom Dale og Ringestad, hvor linja kryssa kommunegrensa. Prisen var på 60 kroner per kilowatt de 10 første årene, så 55 kroner per kilowatt de 10 årene etter det, og etter enda 10 år skulle tariffen være på 50 kroner per kilowatt.
Skoltefoss bygges
I 1927 ble også Skoltefoss bygd, og dermed ble Øystre Slidre kommune egenprodusent av strøm. (bilde med generator og turbin)
1930-åra:
En ny yrkesgruppe vokser fram
Det var ingen dedikert installasjonsavdeling ved kraftverket i Øystre Slidre tilbake på 30-tallet, men ved siden av verket vokste fram en stab med selvstendige elektrikere. Denne gjengen opparbeida seg kunnskap og kompetanse i starten kun ved å prøve og feile, og de var ikke vonde å be når arbeid skulle utføres.
Voksende etterspørsel
I førkrigsåra var strømtilgangen fortsatt svært begrensa og ressursene var knappe. Samtidig meldte flere interessenter seg stadig vekk, og de som allerede var tilkoblet strømmen ønska seg tilleggsleveranser, da de oppdaga at de etter hvert fikk et høyere strømforbruk enn først beregna.
Et nytt samarbeid
Etter stor etterspørsel etter kraft og ønsker om utbygging, vedtar styret i Nord-Aurdal å gå inn i forhandlinger med Ulnes/Svennes og Vestre Slidre med sikte på et samarbeid.
Etter utbygging i Skrautvål-området, er det flere i nærliggende gater, grender og bygder som etterspør kraft. Sebuødegården blir et knutepunkt for energi, og herfra bygges det nye linjer i flere retninger, også til grensa mot Vestre Slidre og videre til kretsene i østsida av åsen.
Dette samarbeidet var et skritt mot å samle midtre Valdres som ett kraftdistrikt.
1940-åra:
Utvikling av strømnettet fortsetter
Etter lang tid med stillstand i utviklingen og utfordringer i krigsåra, fortsetter arbeidet med å få strøm ut til folket. Tidlig på 40-tallet var det husstandene i Lykkjegrenda i Øystre Slidre som stod for tur. Da abonnementene skulle fordeles forelå det 10 søknader, og i disse ble det ytret ønsker på kvanta som varierte fra 70 til 125 watt strøm. Det var altså ikke store greiene sammenlignet med i dag.
Fra 1945 strømmet søknadene om å få innmontert lys på fra både eksisterende og nyreiste bygg – som det stadig ble flere av.
Sikring av vannforsyning
På starten av 40-tallet ble det foretatt viktige grep når det gjaldt kraftverka i Valdres, da prosessen rundt medlemskap i reguleringsforeningen til Drammensvassdraget ble satt i gang. Med et medlemskap her, var små kraftstasjoner, slik som Skolte, alltid sikra den vannforsyninga de hadde behov for, slik at de kunne produsere rikelig med kraft til kundene sine og dekke det lokale strømbehovet.
1950-åra:
Øystre Slidre utvikles
På starten av 50-tallet ble det bygget både alders- og sykehjem og helsetun i Øystre Slidre. Disse institusjonene var store energiforbrukere sammenlignet med de private eiendommene rundt om. Samtidig kommer de første søknadene om å få ekstra strøm til vannpumper, da stadig flere husholdninger får innlagt vann i både bolig og fjøs. På dette tidspunktet dukket det opp stadig flere hytter i Valdres, og mange av disse var tidlig ute med å søke om å få strøm. Forbruket økte på alle områder, og dette førte etter hvert til at strøm ble en knapp ressurs.
I 1955 ble det innført strømrasjonering over Østlandet.
1960-åra:
Beitostølen vokser
Beitostølen fortsetter utviklingen, og i 1962 starter arbeidet med å realisere et høyfjellshotell. Her var det snakk om et strømbehov på 500 kilowatt, og det skulle de få, men før det kunne skje måtte det raskt prosjekteres opp ei helt ny linje med spenning på 20 000 volt.
Det kommunale kraftlaget har nok å henge fingrene i på denne tiden, da anlegget ved aldershjemmet må oppgraderes for å møte den tidens krav, og i tillegg planlegges det for et nytt alders- og sykehjem i kommunen. Her ble det lagt fram et langt større energibehov enn det som var vanlig på denne tiden, så skepsisen var stor. Likevel ble det gitt klarsignal til både dette og andre store prosjekt i løpet av 60-tallet.
Stølskraft i Tisleidalen
Kraftforsyning til fjelltraktene i regionen kom ikke for alvor på dagsordenen før mot slutten av 1900-tallet, men Tisleidalen var tidlig ute. Etter lang tids planlegging ble anleggsarbeidet satt i gang i 1966. Da ble det ordnet strømforsyning til støler og hytter i Gjølmyr, Liaset, Fløten, Furuset, Feten, Naustedokken, Langestølen og Revulen.
Sikkerhet på jobb!
Hittil var arbeiderne i kraftbransjen godt kjent med at uhell kunne skje og at det var risikabelt arbeid, men ikke før på tampen av 60-tallet ble det fremmet forslag om verneutstyr. I 1969 blir det vedtatt at arbeiderne skal bruke hjelm og annet nødvendig verneutstyr for å få en tryggere arbeidshverdag.
1970-åra:
Tidlig 70-tall var tiden inne for en nesten fullstendig renovering av forsyningsnettet i Nord-Aurdal. Nye linjer ble reist med tanke på at strømbehovet ville øke i årene framover. Snart var nemlig tekniske innretninger som de fleste bare kunne drømme om tidligere, i ferd med å bli allemannseie. Både private, næringsliv og det offentlige hadde behov for større kapasitet, og det skulle de få - dog med store variasjoner i spenning, og det var grenser for hva en kunne legge opp til av overkapasitet.
Den første bilen
Øystre Slidre kommunale Kraftlag får sin aller første bil i 1978 – en Mercedes lastebil med bakmontert kran. Dette var en avgjørelse som ble grundig drøfta i kommunestyret, og der var det i stor grad enighet om at det måtte gå an å fortsette å utføre arbeidet uten bil. Likevel ble det kjøretøy på kraftverket.
Valdres Energiverk AS
5. september 1989 ble Valdres Energiverk stiftet. Dette ble gjort på bakgrunn av et ønske fra Norges vassdrags -og energidirektorat om at hele Valdres skulle samles til ett kraftrike. Det skulle imidlertid vise seg å ikke la seg gjøre. Etnedal var allerede engasjert med en annen aktør, og Sør-Aurdal og Vang hadde sine interesser de ønsket å ivareta med full lokal styring. Igjen stod Nord-Aurdal, Øystre Slidre og Vestre Slidre som ble enige om å gå for et samarbeid. Det var styreledere og daglig ledere i de respektive kraftlagene, ordførerne, representanter fra Oppland Energiverk og en advokat som samlet seg for å danne Valdres Energiverk AS. Aksjekapitalen ble bestemt til 600 000, likt fordelt mellom de tre kommunene.
Energikonsernet Valdres Energi AS
Etter 30 år som Valdres Energiverk AS, starter en ny epoke i selskapets historie.
I 2019 endret Valdres Energi sin selskapsstruktur og ble et konsern bestående av et morselskap og flere hel- og deleide datterselskap. De heleide datterselskapene til Valdres Energi AS er Griug (fram til november 2021 Valdres Energi Nett), Valdres Energi Entreprenør, Valdres Energi Fiber og Valdres Energi Vekst. Valdres Energi som konsern leverer infrastruktur på nett og fiber, og entreprenør – og montasjetjenester, og det nye datterselskapet Valdres Energi Vekst selger administrative tjenester til energibransjen og eget konsern.
Kvitvella Electrisitetsverk og Fossbråten Kraftverk er deleide datterselskap, og Valdres Energi er også deleier i strømleverandøren Kraftriket, som er i vekst og selger strømavtaler til en stadig større del av landet.
Konsernet holder fortsatt til i lokaler på Spikarmoen, og arbeidsflokken er nå på over 50 personer fordelt på mor- og heleide datterselskap. Aksjekapitalen er den dag i dag fortsatt jevnt fordelt mellom Nord-Aurdal, Vestre Slidre og Øystre Slidre.
Kilde:
Robøle, Olav. (2001). Historisk tilbakeblikk – over 90 år med strøm i Midt-Valdres. Valdres Energiverk A.S.
