Kvitvella Electrisitetsverk AS

1911

Det var nok mange som sperret opp øynene da den første lyspæren ble tent. I bakgården hos Lars Gullhagen var det satt opp en lampe, og da denne ble tent i 1911 stimet folk sammen for å se. Det var Lars Gullhagen og tannlege Kjær som satte opp det første elektrisitetsverk utbygget for 50 hestekrefter. Fagernes ble dermed et møtested når det gjaldt kraftutbygging. Etter at det første verket var kjørt i gang, mente man at Fagernes skulle være tilgodesett for lang tid fremover hva elektrisk kraft angikk.

1922

Nye Kvitvella kom i følge Fagernesboka i drift i 1922. Stasjonen greide å yte 250 kW, noe som var en anseelig mengde i 1922. Selv om ikke energiproduksjonen økte, var det fortsatt 150 abonnenter igjen i 1979.Kvitvella ble aldri knyttet til Samkjøringsnettet. Etter pålegg fra Vassdragsvesenet ble den gamle Kvitvella kraftstasjon jevnet med jorden i 1983.

1886-1930, Sperillens regulering

Den første industrielle utnyttelsen av Begnavassdraget til kraftproduksjon er knyttet til treforedlingsbedriftene i vassdraget. Treforedlingen er svært kraftkrevende, og nærhet til vassdraget for fløtning og som kraftkilde, var avgjørende for beliggenheten for sagbrukene, og seinere tresliperiene og papirfabrikkene. Det var tresliperiene, – brukene, som skulle bli pådriverne for reguleringen.

Fra Hen til Hønefoss har Begna et fall på 80 m fordelt på fire fosser; Hensfoss, Svinefoss, Hofsfoss og Hønefoss. Det var her at det fra 1870-årene ble anlagt en rekke tresliperier: Hofsfoss, Follum, Heen, Hønefoss, Aadalen, Hofs Brug og Bægna. Stor variasjonen i vannføringen medførte imidlertid svært usikker drift for sliperiene, og i 1886 ble det nedsatt en komité som skulle forberede regulering av Sperillen, som var det magasin som lå nærmest.

I 1888 ble brukseierne, Kanalvesenet, og jernbanen, som drev dampskiptrafikk på Begna og Sperillen, enige om å be Regjeringen framlegge for Stortinget og søke tilskudd for bygging av en dam ved utløpet av Sperillen. Søknaden ble sendt i 1890, men først i 1903 bevilget Stortinget midler. Staten skulle dekke 1⁄4 og brukene 3⁄4 av kostnadene. Dammen ble bygget i årene 1903-1905. Foreningen til Bægnavassdragets Regulerings stiftelse regnes å ha skjedd på et møte i Hønefoss 19. juni 1908.

1905-1930, De første Valdresreguleringene. Faslefoss

I 1905 satte Drammenselvens Brugseierforening ned en komité som skulle undersøke mulige reguleringer i Randsfjord- og Begnavassdraget. Begna har fra naturens hånd en rekke større sjøer, som ved relativt rimelige omkostninger kunne reguleres. I 1908 forelå en utredning for regulering av Vangsmjøsa, Slidrefjord, Øyangen i Øystre Slidre og Strandefjord.

Man kom til å konsentrere seg om Øyangen og Strandefjord. I 1912 ble det sendt søknad om regulering. Tillatelser ble gitt i 1916. For å sikre fløtningsvann i vassdraget, bestemte man seg for også å søke om regulering av Volbufjord, nedstrøms Øyangen. Reguleringstillatelse for Volbufjord forelå i 1917. Alle konsesjonene ble meddelt for 60 år. I tillegg til brukene nedenfor Sperillen, deltok nå også Storbrofoss Træsliberi ved Bagn, bygget i 1909.

I 1921 sto reguleringsanleggene ferdige. Ved Strandefjord ble det anlagt en nåledam og en tappetunnel ved Faslebrua. FBR kom til enighet med Veivesenet om utdyping av løpet under Ulnes bru, og forskuttering av kostnader til ny bru. Ved Volbufjord var det bygget en lavere nåledam, og ved Øyangen en betongdam.

Ole Løkken – 1873-1965. Valdres store kraftmann

Ole Løkken reiste som attenåring til Oslo og fikk seg arbeid på Nylands verksted. Opprinnelig hadde han tenkt å bli urmaker. Dette ble det ikke noe av. Lysten på større maskiner var større enn lysten på klokker.

Ole Løkken arbeidet to år på mekanisk verksted, trolig hele tiden på Nylands mek verksted i Oslo. I 1893 skulle Kristiania elctriske sporvei bygges og Løkken fikk plass der i 12 år.

Ole Løkken deltok som montør, formann og underverksmester i sporveiens tjeneste (Det norske navn trikk er en forkortelse av det engelske electric). Kristiania Sporvei var den sjette i verden som ble bygget elektrisk og var på mange måter “banebrytende”. Samtidig med at Løkken arbeidet i Oslo gikk han på Kristiania
tekniske aftenskole i 3 eller 4 år.

I 1903 dro Løkken til Tyskland og ble der omlag 41/2 år. I følge avis Valdres 19/6-65, hadde Løkken på det tidspunkt funnet opp og fått patent på en innretning i sporvognene som viste hvilken holdeplass man kom til.

Løkken kom trolig til Tyskland mens han var ansatt i Kristiania Elektriske Sporveier. I berlin fikk Løkken anledning til å være på forelesninger og samtidig høste verdifulle erfaringer. Ole Løkkens kone Kristiane (1873 – 1950) samt barna Kristian og Rolf var sammen med Ole Løkken i Tyskland.

Han ble så ansatt i et elektrisk firma i Berlin og ble sendt på monteringsoppdrag for holdeplassapparater bl.a. til Amsterdam og London.

I 1908 flyttet han tilbake til Oslo og ble ansatt ved Elektrisk Bureau (EB). Som en kuriositet kan nevnes at mens han var der fikk han i oppdrag å montere en elektrisk leketøybane som kronprins Olav hadde fått i gave fra den franske president. Løkken fikk senere tilsyn med banen og flyttet den over til Skaugum.

Løkken var ca 1 år i Oslo og var på den tid den lokale ekspert på elektrisitet. Han fikk flere henvendelser fra Valdres om å bygge ut kraftverk, noe han selv også var interessert i.

Det første verket han bygget var hos lensmann O.M. Øvergaard på Olmhus i Sør-Aurdal. Kraftverket hadde en kapasitet på 30 kW og var det første i en lang rekke av slike anlegg i Valdres, Hallingdal og Land. Ja, til og med i Telemark bygget Løkken verk. Løkken bygget bl.a. ut verket til Haugsrud i Sør-Aurdal nær Begna transformatorstasjon.

Nye Kvitvella blir til